Den 17 februar 2008 var en dag som skulle endre mitt liv. 8 mndrs venting på tlf fra oppdretter var endelig over. Det ble en tigret tispe i et kull på 8, hvorav resten av gjengen var hanhunder.
Da hadde jeg vært uten bullmastiff i hus i omtrent 8 måneder, det var jo nesten et helt svangerskap. Men det skulle gå ytterligere 9 uker før den lille "tiken" kunne komme til Norge.. De lengste 9 ukene i mitt liv!
Den 17 april var endelig dagen der hvor lille Tika skulle hentes hjem. Klokken 3 på natta startet jeg og en kompis den lange reisen til Överkalix i Sverige for å hente lillesnuppa hjem. 60 mil var unnagjort på 8 timer, og klokken 10 på formiddagen sto jeg som hadde førstevalget på valp på trappa hos oppdretter. Valpegjengen hadde da nettop voknet, og var i fult vigør. Mamma'n og Pappa'n (pappan som forøvrig var barnebarn av min forrige bullmastiff) var nok bare glade over å få litt avlastning.
Tika sammen med mamma Tequila og pappa Ares
Turen hjem gikk fint, Tika sov nesten hele turen, kun avbrutt av noen tissestopp og en lunchpause, samt litt leking med Ronja og Balou som også var med.
At Tika skulle bli 5 år var ingen selvfølge, da hun var 1,5 år fikk hun sin første livmorbetennelse, etterfulgt av en kraftig allergisk reaksjon på antibiotika, noe som gjorde at hun var så dårlig at avlivning var i tankene. Heldigvis ble hun frisk igjen, men det skulle gå bare 6 måneder før neste livmorbetennelse kom, denne gangen ble hun også medisinert, men håpet om at hun skulle bli en avlshund forsvant. Hun ble senere kasterert, og etter det har hun vært frisk som en fisk.
Det er nå ca 3 år siden kastereringa, Tika er en slank og sprek 5 åring, og den eneste forskjellen jeg har merket er at hun er blitt en gladere bullmastiff.
Femårsdagen har hun feiret sammen med nabohunden som hadde stukket hjemmefra.
Som dere ser, en kasterert tispe trenger ikke å være noen lat tispe.
Her er etpar bilder av henne som var tatt tidligere i vinter.
