For noen dager siden skrev jeg følgende brev til NAV, men føler at mange andre også trenger å lese det, da jeg til stadighet får høre; "jammen du klarer jo å gå på tur med hunden din, og du er jo ofte ute og fotograferer, og du produserer jo mange flotte skilt av rekved som du selv har vært i naturen og hentet, så derfor forstår jeg ikke hvorfor du ikke klarer å være i jobb" Eller som dette "Det er fordi du har vært for lenge uten jobb" når det er noe man ikke orker fordi kroppen ikke henger med pga mange smertefulle søvnløse netter. Det er da man leser "DU ER DØRGE LAT" mellom linjene!
At man har en hobby eller to er sunt for både de som er i jobb og vi som er uføre. For oss som er uføre er det desto viktigere å ha en hobby eller to så man får noe annet enn sykdommen (som gjerne er usynlig) å fokusere på, samt også får et sosialt liv med andre som har samme hobby.
Det er ingen som velger å halvere inntekta si for å ligge hjemme på sofaen uten noe som helst sosialt liv fordi alle vennene er på jobb og har sitt å stri med på fritiden.
Av og til føler jeg meg kriminell fordi jeg utøver etpar hobbyer etpar dager i uka når jeg ikke er i jobb. Folk tror jeg har god rå fordi jeg har kamerautstyr til x antall tusenlapper, vel sannheta er vel at hadde jeg ikke solgt bilder så ville jeg aldri hatt rå til kamerautstyret, det er ikke så mye som et fotopapir som er finansiert av trygda, fordi trygda den MÅ gå til hus, regninger, behandlinger og om jeg er heldig så får jeg en skvett bensin også når fryseren er fylt opp med firstpriceprodukter.
Jeg leste et fantastisk bra blogginnlegg: "Ufør-Alles drøm <3" og det innlegget burde alle lese! Noen føler seg kanskje "truffet" og uthengt i det innlegget, men jeg ser i grunnen bare ironien om hvordan kampen mot NAV er.
Så til brevet jeg leverte min saksbehandler på Nav sist uke.
" Til dere på NAV.
Fant denne teksten på nett, og synes dere burde lese den og
tenke over hva som står der før dere tvinger folk ut i det ene tiltaket etter
det andre. For hvem er det som velger selv å gå fra en godt betalt full
stilling til AAP pga uførhet? Jeg kjenner ikke noen som velger å halvere
inntekta si frivillig! Jeg er selv ufør og går på AAP, og kjenner mange som er
i samme situasjon, men ingen som har valgt det selv. Hadde det vært mulig så
skulle dere fått låne kroppen min i en uke hver så hadde dere kjent hvordan det
er å gå søvnløs i flere døgn fordi ryggen klikker, eller fordi man ikke vet om
man har inntekt de neste 4 ukene såpass at man kan betale regninger og husleie
for å slippe å bli satt på gata. Eller må bruke armene for å løfte bena ut av
senga om morgenen, eller for å dra seg rundt når man må opp på do om natta
fordi medfødt defekt i ryggen gjør at man får lammelser som kommer og går.
Når man må trene/holde kroppen i vigør 6-7 timer pr dag for
at man i det heletatt skal klare å få på seg klærne om morgenen uten hjelp fra
andre. Jeg for min del har hund og kommer meg ut på tur hver dag takket være
hunden, hadde det ikke vært for hunden så hadde jeg faktisk ikke hatt noe å
leve for, da hadde dere spart de skarve 10 tusenlappene jeg får i måneden.
Her er teksten: «Jeg har en usynlig sykdom. Noen dager er
bra, mens andre dager er ILLE. Jeg er lei av å måtte forklare meg og forsvare
meg. Jeg er like verdifull nå som før jeg ble syk. Jeg vet ikke når jeg blir
frisk og jeg vet ikke om jeg i det heletatt blir den jeg var før. Døm meg
gjerne fordi du ikke forstår, men hold det for deg selv. Selv om du kjenner
noen som har opplevd noe, så betyr ikke det at du vet hvordan JEG har det. Jeg
velger å se frisk ut på mine gode dager, på mine dårlige dager ser du meg ikke.
HUSK PÅ: Usynlige sykdommer kan ramme hvem som helst, når som helst. Hvordan
vil du bli behandlet om det rammer deg?»
Jeg fikk denne handlingsplanen (et vedlegg som jeg ikke legger her i bloggen!), etter å ha vært
utprøvd i forskjellige yrker i tillegg til min egen jobb i 4 år på Rana
produkter, hatt 4 forskjellige veiledere der som ALLE har vurdert meg og
rapportert til NAV at jeg ikke har noe i arbeidslivet å gjøre med min
helsetilstand, likevel klarer min veileder hos NAV UTEN samtykke av meg å
skrive i handlingsplanen at målet for dette året er å komme i jobb. Målet må da
være å bli ferdig utredet? Siden samme veileder sier at jeg ikke er ferdig
utredet, til tross for 4 år i en attføringsbedrift, samt sykehusinnleggelser
med spesialistuttalelser.
Som sagt, jeg har ikke valgt dette selv, har jeg kunnet
velge så hadde valget vært såre enkelt, hadde jo selvsagt stått i jobb
fortsatt.
En skal være såre glad, en som ikke har noe med NAV å gjøre,
for har man ikke vært syk før så blir man i alle fall det når man blir
underlagt NAV!
Godt at det her i gården KUN er ryggen og bena det er noe
feil med, og IKKE hodet!!!
Hilsen ufrivillig naver"
Når man står overfor valget, å jobbe noen timer pr dag for så å komme hjem så utslitt at man ikke engang klarer å lage seg middag, og langt mindre klarer å ta seg av husarbeid og andre nødvendige ting fordi kroppen rett og slett ikke klarer mer og man må lade opp til neste arbeidsdag så er det på tide å ta et vendepunkt i livet, man må velge helsa eller jobben, det er et vanskelig valg men det er ingen som står og applauderer eller takker uansett hva man velger, men her i gården kommer helsa først. Klarer jeg å vaske etpar maskiner med klær og henge de til tørk samme dag så er faktisk det en bragd for meg.
Å bli arbeidsufør er en skikkelig nedtur, det var i allefall det for meg, fra å kunne jobbe 12-16 timers dager og likevel ha energi til både fritidssysler, venner og familie til å måtte prioritere om man skal dra på butikken og handle og dermed bli liggende resten av dagen eller å gå en tur med hunden og kanskje ha litt energi igjen til å ta oppvasken når man kommer inn før man så lander helt utslitt på sofaen. Det er ikke noe noen trakter etter, og når folk som "står deg nær" kommer med at man er bare lat, og det er bare fordi man har vært så lenge uten jobb at man ikke orker det man orket tidligere, ja da skal man være sterk for ikke å bli knekket helt!
Men jeg anser meg som "heldig" fordi jeg har en fantastisk hund Tika som drar meg ut på tur og dermed myker opp kroppen min litt såpass at jeg kan fungere på et vis, og jeg har en hobby som tar fokuset bort fra den evige kampen mot både sykdom og ikke minst NAV og alle som synes man er lat. Jeg er heldig fordi jeg har familie som støtter meg i kampen, og jeg er heldig fordi jeg klarer å stå opp hver morgen selv om jeg til tider må bruke armene og dra meg opp fordi ryggen og bena ikke funker, og jeg er heldig som har selskapsblære slik at jeg ikke MÅ på toalettet med det samme jeg har stått opp og dermed får tid til å myke opp kroppen såpass at jeg kan klare å tørke meg selv etter dobesøk. Jeg er heldig som har bolig i mitt mekka med tanke på både foto og hundehobbyen som kan utøves rett utafor stuedøra men likevel ute i naturen på de dager jeg ikke klarer å bevege meg så mye hjemmefra. Og jeg er heldig som har et hode som fungerer helt greit når resten av kroppen skranter. Jeg er heldig som har kjeften på rette plassen og kan si fra når jeg eller noen andre blir urettferdig behandlet. Jeg er også heldig som til tross for 5-6 år utafor arbeidslivet enda ikke til dags dato har mottatt oppsigelse fra min siste arbeidsgiver.
Jeg er heldig som har tak over hodet og mat i fryseren, og jeg er heldig som har gode venner som legger ting til rette slik at jeg kan være med på sammenkomster og evt turer.
Jeg er heldig som har lært meg å leve med mine skavanker og smerter, det er det ikke alle som klarer, og jeg er heldig som klarer å se de positive tingene i livet til tross for mine skavanker og smerter. Jeg er heldig fordi jeg er STA som et esel og nekter å gi opp!
Jeg er IKKE lat, men jeg har en usynlig sykdom og selv om DU ikke ser den og derfor ikke forstår, så ønsker jeg å bli respektert for den jeg er og de valgene jeg er nødt til å ta pga helsa. Det er det eneste jeg forlanger av samfunnet.
