Tenkte å tittelere innlegget med "NAV på godt og vondt" men følte at det ble ganske feil, er vel ingen som har noe godt å si om NAV systemet.
Jeg for min del kjenner at min grense nå er nådd når det gjelder NAV, har mest lyst til å gi opp. I 4 år har jeg nå kjempet mot systemet, min helse (bekreftet av leger og spesialister) sier at jeg ikke har mulighet til å jobbe (hadde jeg hatt det, så hadde jeg også vært i min 100% stilling ved Polarfakta as enda) mens NAV sier "neida du som alle oss andre MÅ jobbe" prøve ditt og prøve datt, for 5 år siden ble jeg sykemeldt, for 4 år siden gikk jeg over på AAP og da startet "prøv ut ditt og prøv ut datt" helvette, og jada jeg har prøvd, fra dag 1, har vært i utprøving nå i 4 år i mange forskjellige typer jobber og stillingsprosenter, som alle har endt med utmattelse, og sykemeldinger. Jeg har hele tiden vært innenfor Rana Produkter som er en "attføringsbedrift" i 2012 sa min kontaktperson at nok er nok, jeg ble "skrevet ut" derfra med beskjed til NAV om at noe jobbing ikke er aktuelt pga min helsetilstand. Dette skulle da være et forord for søknad om Uføretrygd. Og min daværende veileder på NAV var helt enig, det eneste som trengtes var en legeattest, som også kom fram til at min helsetilstand ikke har bedret seg siden jeg ble sykemeldt i 2008.
Så kommer vi til Mars 2013, jeg får en sms fra NAV "møtet i morgen er utsatt til fredag kl **.** beklager dette" og jeg tenkte da hvilket møte? Jeg ringte personen jeg trodde var min veileder, og fikk vite at neida, hun viste ikke hva som skjedde, hun var ikke min veileder lenger, og etterhvert viste det seg at jeg mellom denne personen og nåværende veileder så har jeg hatt 3 stk som jeg ikke har vist om engang. Men ja det var det møtet, vedkommende viste da selvfølgelig ikke om det møtet, og fikk sporet opp min nåværende (tror jeg) veileder og fikk vite at det var sendt brev 2 uker tidligere med innkalling til et møte , det brevet kom 2 uker ETTER møtet (datert to dager før det kom altså 1,5 uke ETTER møtet), så det som berget meg var den sms'n om at møtet var utsatt. Hadde jeg ikke fått den, så hadde jeg mistet stønaden. I allefall, der fikk jeg beskjed om at jeg skulle på nytt inn på Rana Produkter, et 9 ukers kurs slik at jeg kommer meg ut i jobb igjen. DA smalt det hos meg, nå har jeg prøvd i 4 år, kun avbrutt av div røddager og sykedager og er ikke i form. Jeg har en medfødt ryggskade, denne gjør at jeg må bruke like mye engergi for å reise meg opp fra en stol, som et vanlig menneske bruker på å gå 1 km. Jeg har krav på "tilskudd til bil" har søkt om det men fått 2 avslag, pr i dag ligger det klage inne på NAV klageinstans, og pr i dag er det nøyaktig 10 måneder siden den ballen begynte å rulle, altså foreløpig 10 mndr behandlingstid.
For å komme meg til dette kurset/tiltaket ved Rana Produkter jeg nå er tvunget ut på, så er jeg avhengig av skyss. Jeg har ikke bil (pga TRÆGE NAV) har 2,5 km til bussholderplass (på en god dag kan jeg gå ca 1 km, men det kan gå uker mellom de gode dagene) Så har derfor ved hjelp av legen min sendt søknad om å få dekket taxi til og fra dette tiltaket, det er 1 mnd siden den søknaden inkl drosjekvittering og legeatt ble levert personlig, men har ikke engang fått bekreftelse på at de har mottatt det. Skal jeg dekke skyss selv koster det meg 20 000,- akkurat samme sum som om jeg hadde mistet stønaden disse ukene. Ikke engang de som tjener en mill i året har transport/drivstoffutgifter på 10 000,- i måneden. Jeg vurderer å trekke meg fra dette tiltaket, skal snakke med veileder på Rana Produkter først, for jeg klarer ikke dette. En ting er det fysiske, noe helt annet er all den kampen mot NAV hele tiden. Er man ikke syk før man blir avhengig av å overleve på våre egne skattepenger (NAV= velferdsetaten meg lengst oppi baken) så blir man det så snart man tar i døra til NAV.
Det var ikke meningen at dette skulle bli et syteinnlegg, men etter mange års kamp mot NAV så kjenner jeg nå at det KUN er mine dyr, venner og foreldre som gjør at jeg i det heletatt gidder å stå opp hver morgen. Hadde det ikke vært for de, så hadde NAV vunnet kampen, og jeg hadde nok mest sansynlig ikke vært den sterke personen jeg er dag.
Så takk til Tika og Akira (og Balou da han levde), Mamma og Pappa, og ikke minst mine nærmeste venner. (ingen nevnt ingen glemt)
